«Læringsvillighet er ønsket om og evnen til å kontinuerlig utvikle og tilpasse sine ferdigheter, kunnskap og verdier for å være ansettbar (employable), produktiv og bærekraftig i en verden som stadig er i dynamisk endring. Det involverer kontinuerlig læring, avlæring og re-læring gjennom hele livet». Med blant annet disse ordene fra Asha Kanwar, president og CEO Commonwealth of Learning, åpnet Lillehammer Lifelong Learning ICDE Conference 2023. Temaet for konferansen var livslang læring for livslang ansettbarhet og belyste, i følge innledningen i programmet, at «et inkluderende og bærekraftig arbeidsmarked krever tilpasning og nye ferdigheter. Dette behovet er ytterligere styrket gjennom det digitale- og grønne skiftet. Gjennom de siste par årene ser vi at pandemien har endret arbeidslivet for mange. Vi har et samfunn hvor geografiske avstander har blitt mindre viktige, og vi har fått en økt bruk av og aksept for digital teknologi, noe som har skapt mer fleksible arbeidsplasser. Samtidig har allerede eksisterende ulikheter blitt forverret, og vi møter et økende skille i digitale ferdigheter.» Nye måter å møtes til formell og uformell læring, både fysisk og på nett blir viktig, og ulike løsninger på dette ble presentert gjennom disse dagene.
Dersom man skal ha mulighet til å lære hele livet og ha oppdatert kunnskap for et arbeidsliv i endring, må både universiteter, høyskoler og fagskoler se på organiseringen av studiene. En voksen student som trenger grunnutdanning eller videreutdanning er ofte i en livssituasjon med forpliktelser som gjør at heltidsstudier på campus er urealistisk å gjennomføre. Det å bryte ned flere studieprogrammer til mindre moduler på 5-10 studiepoeng, og kanskje også enda mindre var en av gjennomgangstemaene i de ulike innleggene. Det samme er det å kunne tilby fleksibilitet i progresjon, samt kombinasjon av samlinger og nettundervisning. Dette må da komme som et supplement til de tilbudene som fortsatt skal bestå som fulltidsutdanninger, som kanskje er mest aktuelt for de yngre studentene. Det er altså snakk om et både- og, ikke et enten- eller. Så må fordelingen mellom disse justeres ut i fra behov. Dette er trender vi har sett over tid nå, og som altså bekreftes både på nasjonalt og internasjonalt nivå. En kommer ikke unna arbeidsgiver sin rolle i livslang læring, og den norske modellen med trepartssamarbeidet ble trukket inn som et godt eksempel i en internasjonal sammenheng. Arbeidsgivere både i privat og offentlig sektor utfordres til å ta en aktiv rolle i kompetanseutviklingen av sine ansatte, og også til å bidra aktivt inn mot både fagskoler og universiteter og høgskoler for å utvikle studieprogrammer som svarer på deres kompetansebehov. De ble også utfordret på å bidra økonomisk inn mot kompetanseheving for sine ansatte, illustrert ved NHO-sjef Ole Erik Almlid sitt utsagn «hvis man synes det er dyrt å investere i kompetanse, så kan man jo prøve inkompetanse». Erfaringene så langt har vist at høyere yrkesfaglig utdanning (fagskolene) i stor grad har klart å følge med på denne utviklingen, og at universitet- og høgskolesektoren har litt å gå på for å møte fremtidens behov for fleksibilitet.
Videre ble fremtidens kompetansebehov forsøkt belyst. I en verden hvor blant annet den teknologiske utviklingen går i en svimlende fart, er det vanskeligere nå å spå hva behovene er enn det har vært tidligere. De store linjene er likevel at innenfor helsesektoren, teknologifagene og industri er det og vil det være en rivende utvikling. Bærekraft og det grønne skiftet gjennomsyrer alle disse tre områdene, og teknologifagene gjør sitt inntog i både helsesektoren og industrien, noe som stiller store krav til kompetanseutvikling og omstillingsdyktighet, både av enkeltmennesker, utdanningsinstitusjonene og arbeidsgiverne. Et annet viktig poeng som ble trukket frem når det gjelder bærekraft er at dette, like mye som formell kompetanse, handler om en grunnholdning i alt vi gjør. En slik grunnholdning utvikles ikke kun i utdanningsinstitusjonene, noe som blant annet ble belyst av Norman Jackson gjennom begrepet «lifewide learning», altså at læring foregår på alle arenaer i livet. Vår kompetanse er summen av alle livserfaringer, erfaringer fra fritidsaktiviteter/frivillighet, arbeidserfaringer og utdanningserfaringer vi har ervervet oss i samspill med våre omgivelser. Dette utgjør vårt samlede kompetansegrunnlag for å møte fremtidige utfordringer. Det å anerkjenne all denne kompetansen inn i et strukturert system som har sammenheng med systemet for studiepoeng er noe det jobbes med på flere hold, blant annet i Sverige.
Etter denne konferansen er vi enda tryggere på at studiesentre som Tynset studie- og høgskolesenter er en viktig bidragsyter til livslang læring, og at lokale studiesentre kan være en del av løsningen for hvordan man skal tette gapet mellom tilbud og etterspørsel av kompetanse til offentlig og privat sektor. Vi vil fortsette å utfordre våre samarbeidspartnere i både fagskolene og universitet/høgskoler til å tilby desentrale og fleksible løsninger som møter studentenes behov for livslang læring. I et samfunn hvor den yrkesaktive delen av befolkningen stadig blir færre og andelen eldre blir høyere har vi ikke råd til å la være å satse på nok og riktig kompetanse.
